Huden begynner å prikke. Kroppen din føles nummen.
Det snører seg i halsen å det begynner å bli vanskelig og puste.
Pulsen stiger. Du kjenner hjertet dunke så hardt at det føles som
det er i halsen. Du prøver å roe deg selv ned. Det er ikke farlig,
men alle nervene i kroppen din forteller det motsatte.
Panikkanfall.

Helt siden jeg var liten har jeg hatt slike panikkanfall.
Der jeg trodde jeg skulle død. For ja, det er akkurat slik det føles.
Kroppen din er i et såkalt alarmberedskap. Kroppen din tror du er i fare.
Det er som om du skulle vært i skogen å møtt på en bjørn. Din første tanke
er flukt. Du er i fare. Forskjellen er at du vet at du ikke er i fare, men klarer
ikke stoppe. Kroppen din løper løpsk. Det kan starte av en spesiell lukt, lyd
eller noe du ser. Til og med når du selv ikke er klar over hvorfor eller
hva som startet det.

Før var jeg redd. Redd fordi jeg ikke hadde kontroll. Noe som jeg fortsatt ikke har.
Forskjellen nå er at jeg ikke lar det stoppe meg, eller jeg prøver mitt beste.
Jeg kan ikke vite når eller hvor det skal skje, men skal jeg la det hemme meg mer?
Jeg har latt det ha så stor kontroll over livet mitt. Latt angsten bestemme for
hva jeg skulle klare. Trodd at det gjorde meg svak. Latt være å gjøre ting for
«styggen på ryggen» har fortalt meg at jeg ikke kom til å klare det.
Ikke nå lengre. Jeg har drømmer. Drømmer jeg ikke ønsker at bare skal være drømmer.

Det tok meg evig lang tid til å tørre og starte bloggen igjen, men nå har jeg gjort det.
Selv om «styggen på ryggen» hang over meg, og fortalte at jeg ikke skulle.
At det ikke var noen vits, men vet dere hva? Det er vits. Jeg skal vise «styggen på ryggen»
at han ikke har like stor kontroll på meg lengre. Jeg skal viste at jeg tørr å gjøre noe
som «bare» var en drøm for bare noen måneder siden. Jeg skal kaste meg ut for å vise dere
at det er mulig. Selv med en psykisk lidelse, så kan du få til det.
Jeg bruker et ordtak som hjelper meg veldig :

Det umulige tar bare litt lengre tid.

Åpenhet er viktig. Åpenhet om angst, depresjon og panikkanfall. Det er ingen skam.
Det er menneskelig. Det gjør deg ikke svakere eller mindre verdifull.
Det gjør deg sterk. Fordi du kjemper en daglig kam om at «styggen på ryggen» ikke
skal vinne. Så klart er det dårlige dager. Tøffe dager. Dager der kroppen føles som stein.
Tankeskjøret stopper ikke. Søvn, hva er det?

Tillat deg selv å ha en dårlig dag.
Ikke nekt det. For da risikerer du å få det i trynet. Tro meg det er verre.
Det er lov å si til seg selv at i dag må jeg ta vare på meg selv.
Det betyr ikke at du gir opp eller at du lar «styggen på ryggen» vinne.
Du gjør det klar for å kjempe videre!

Jeg vil at du som føler deg alene skal vite at du er ikke alene.
Fortsett å drøm. Ikke gi opp. Drømmene dine kan ingen ta ifra deg.
Jeg har møtt fantastiske mennesker, men også mange ufine mennesker.
Mennesker som ikke forstår. Ofte setninger som; «hvorfor gjør du ikke bare dette?».
Hadde det vært så enkelt hadde jeg «bare» gjort det.
Jeg kan ikke kreve at alle skal forstå. Det går ikke. For hvordan skal jeg kreve noe, når
de ikke har vært igjennom noe lignende? Det bare går ikke, men vi mennesker må slutte
å være så dømmende. Selv om det dessverre er naturlig. Jeg synes vi må slutte å
være redd for det vi ikke kan noe om. Vi bør vise mer empati, og støtte hverandre.
Løfte hverandre opp, ikke rive hverandre ned.

Fortsett å kjemp for drømmene dine.
«Styggen på ryggen» skal ikke vinne!